tirsdag 20. april 2010

Det va tiur det lukta...



Det er sjelden man kommer så nært inn på fuglene at man kan lukte dem, men om våren er det noen ganger mulig. Som hos oss alle kan hormonene bli i overkant dominerende til tider, noe jeg bokstavelig talt fikk føle på kroppen her forleden.

Langs en av de faste grusveiene jeg pleier å kjøre om våren for å fotografere skogsfugler, ramla jeg over denne tiuren. Alltid stas med tiur, men i og for seg ikke uventa, da både tiur, røy, orrhaner og orrhøner er et vanlig syn langs nettopp denne strekningen på denne tida av året. Det som var mer unormalt var imidlertid at denne tiur`n ikke lusket sakte vekk fra meg, men faktisk mot meg!



600mm ble panisk skiftet ut med 300mm. 1,5 crop-kameraet ble bytta ut med fullformaten, og til slutt satt jeg der med vidvinkelen og forsvarte meg mot angrep fra den mannevonde kjempen av en fugl. Den var mildt sagt rabiat, og hver gang jeg bøyde meg ned for å komme på nivå med fuglen gikk den fysisk til angrep. Sparka, beit og slo med vingene. Resultatet etter et lite kvarters fotoøkt ble blødende sår, blåmerker på legger og armer og en solid kul i panna. Var alt for opptatt med å bevare helsa til å ta de spenstigste bildene, så fotoresultatet ble av det mindre kreative slaget.



Jeg har ringmerket både store ugler og havørner, men har aldri vært mer oppriktig redd for en fugl som jeg var denne gangen.

Jeg velger en annen grusvei neste gang...